Jeg er 34 år og bor i Lørenskog kommune litt utenfor Oslo. Til daglig jobber jeg med It og trives kjemegodt med det sammen med mine mer eller mindre normale kollegaer. Har egentlig ikke noe tema for denne siden, men endel bil og Kina blir det nok. Høres sikkert rart ut, men har en forholdsvis enkel forklaring.

I 1997 skadet jeg meg i en bilulykke etter og ha vært på en fest i ytre Enbakk. Etter og ha inntatt endel uspesifesert veske bestemte jeg meg for og kjøre hjem på mårrakvisten. Dette var selvfølgelig ingen god plan, og endte ikke bra. Ca kl 05.00 om mårran starta jeg opp min Chevrolet Malibu stv, og kjørte hjemover over heknersletta, mot Fjerdingby hvor jeg bodde sammen med Elin som jeg var sammen med da. Kom nesten helt frem før jeg sovna bak rattet, bråvåkna av at dette gikk jævlig fort, men klarte ikke å stoppe bilen fordi jeg var for full, og for forvirra.

I litt over 170 km/t kjørte jeg borti et busskur, gjennom en lyktestolpe som ble delt i to, gjennom et stort piggtrådgjerde og inn på et annlegsområde hvor det sto en gammel traktor som jeg traff, og dyttet ca 25 meter foran meg før det stoppet. Hell i uhell er at jeg kjørte en stor bil som tåler en trøkk, ellers så hadde du neppe sitti her og lest dette nå. Noe av dette husker jeg selv og endel av det har jeg blitt fortalt.

På andre siden av hvor hvor jeg kjørte ut ligger det et hus, og der bodde det et ektepar som satt oppe og koste seg med en flaske vin eller to. Plutselig hadde de hørt et stort smell og gått ut for og se, men det eneste de la merke til først var hvor merkelig stille det var ute. Men så så de at brant i noe et stykke unna på andre siden, å det var bilen min som hadde tatt fyr, eller ihvertfall motorrommet. Det som antaglighvis har skjedd, utifra det jeg husker og som jeg har blitt fortalt er at jeg sovna mens jeg kjørte hjemover. Ettersom jeg husker selv så våkner jeg av ett eller annet, og ser at dette går veldig fort, prøver og bremse men tråkker på gasspedalen isteden og bilen tar en "kickdown" (amerikanske biler har en kickdown funksjon, som gjør at den gir full gass, med en gang når gasspedalen tråkkes rett i bånn).

På grunn av en feil på forgasseren (og litt dårlig vedlikehold? ) så henger gassen seg opp på full gass, og jeg klarer ikke og få satt bilen i fri. Med 1,8 i promille er ikke det så lett og få satt bilen i fri gir, eller i det hele tatt og skjønne hva som skjer. Etter det endelig stoppa kom sykebilen, men p.g.a at jeg hadde kjørt gjennom et gjerde med piggtråd så klarte sykebilen og kjøre seg fast i dette, så de måtte tilkalle en til. Jeg ble deretter kjørt til Ullevaal Sykehus.

På Ullevaal lå jeg i en mnd og fikk akutt hjelp med en gang. Lammelsen i kroppen gikk fra brystet og ned, slik at deler av lungene også var lammet. Dette gjorde at lungene fylte seg med slim som jeg ikke klarte og hoste opp. Ettrhvert ble det for mye og lungene mine kollapset. Uten mulighet for og kunne puste ble jeg trilla avgårde samtidig som de "bagga" meg, d.v.s de kjørte oksygen inn i lungene med en sånn plastbag med munnstykke på. Opp i alt dette måtte jeg prøve og puste i takt med baggingen og ikke få panikk, noe som var litt for seint da man får panikk ganske fort når man ikke får puste. De neste par minuttene eller noe, så så jeg bare taket da de trilla meg avgårde. Tilbake i senga på rommet våkna jeg opp med en trakestomi som du ser på bilder under. Etterhvert gikk det bedre, og jeg kunne etter noen måneder fjerne den helt.

Tiden på Ullevaal er litt uklar, men jeg husker jeg hadde mye besøk og at jeg fikk morfin. At folk putter i seg dette dopet frivillig skjønner jeg ikke, jeg drømte og surra så sinnsykt, og jeg var 110% overbevist om det var virkelig. På Ullevaal var diganosen fra legene at jeg aldri ville gå igjen, jeg ville trenge hjelp 24/7. De kunne like godt sagt at jeg ville bli en grønnsak som ville råtne bort på et aldershjem et eller annet sted. Jeg skjønner at man ikke kan gi store forhåpninger til pasienter og pårårende, men det finnes en mellomting og de må da kunne se på hva som er levestandarden til andre med samme skadenivå. Hvis man går utifra det værste, vil verre ting virke mer positive går jeg utifra.

Etter Ullevaal kom jeg til Sunnaas Sykehus på Nesodden. Her kom jeg inn på Post 6, som er ryggmarsskade avdelingen på Sunnaas. Her er de utrolig flinke når det gjelder rehabilitering, og du får ikke følelsen av at dette er et sykehus noe som er viktig synes jeg. Du bør ha en følelse av dette er sted du skal bli bedre, er du på sykehus er du liksom syk så det er stor forskjell. På bildet under ser du at Sunnaas ligger ved sjøen med en fantastisk utsikt.